Og derfra tenker du på deg selv som en utålmodig natt som utfolder avstanden, krysser og måler kjærligheten, avstanden til frykten for ensomhet og tortur, utfolder seg som en gift som kommer, slår ut mot seg selv, slår ut og den forsinkede effekten venter i vesenets lange latens at man ønsker å være konstant, å være lik seg selv, ubevegelig fra å være natt i trøbbel med forvirret nattlighet, å være til stede i selve dens umulighet.